Just Another Dream

Som dere fikk leste i siste innlegget, så hadde min søster konfirmasjon på søndag. 

Jeg må bare si at dette var en veldig vellykket feiring av hennes konfirmasjon. Hun storkoste seg hele dagen, var godt fornøyd med både spekemat, kaker og ikke minst gavene. Endte opp med å ta nærmere 300 bilder denne dagen, men såklart, måtte minske og fjerne en del. Min søster er en veldig stor fan av Justin Bieber og One Directions, og det skulle bare mangle at jeg nevnte dette i talen jeg holdte. I tillegg er det disse som er musikken på videoen jeg laget til min vakreste søster. Valgte å lage video med bildene, istedefor å legge ut så mange bilder her på bloggen. Jeg ble isåfall fornøyd med den, håper dere også blir det, de av dere som velger å se den :o)

Nå viste det seg at jeg ikke vet hvordan man får opp slike innebygde koder på videoer man legger ut selv. Så derfor får man gjøre det på den dumme måten, og rett og slett LINKE til videoen som ligger på youtube. Klikk deg inn HER for å se videoen om du ønsker.  





 

Klokken er 8 på morgenen, kroppen er trøtt og sliten. 

Både fredag og lørdag ble brukt til forberedelser til denne store dagen som nå er kommet. Min kjære søsters konfirmasjon. Dagen igår ble også brukt til konfirmasjonsselskap for vår 3-mening som konfirmerte seg for en uke siden. Hun valgte å ha selskapet helgen etter, pga flere konfirmasjoner samme dag som henne. Vel hjemme på ettermiddagen begynte øynene å sige, kroppen ble slappere og slappere og jeg var i ferd med å falle i dyp søvn allerede klokken 11 på kvelden. Noe jeg såkalrt burde ha gjort, med tanke på at allerede kl 7 ringte klokken imorges. 3 timer søvn ble det på meg i natt. Jeg klarte aldri å falle i dyp søvn, jeg kviknet alltid til idét jeg følte jeg var så nær på  sovne. Etter kun en time er jeg allerede ferdig sminket, og ferdig stylet håret. Nå gjenstår det kun lillesøster sin tur, så er de værste jentene isåfall ferdig på badet. Festdrakten min har ikke jeg brukt siden mai.2007, så dette kan bli spennende. Lillesøster ønsket seg den fantastiske fine blå Trønderbunaden, noe hun også fikk i gave, så for første gang får vi se henne med en ordentlig bunad. Gleder meg. 

Min kjære fantastiske lillesøster Ronja. Gratulerer masse masse med den store konfirmasjonsdagen din ♥

20 måneder er gått. 20 måneder uten som min solstråle. 
Storesøster elsker deg gutten min  ♡ 

Gud så utrolig nydelig vær det har vært idag. 

Tok med meg lillesøster på 14 år en liten tur til byen før hun skulle på konfirmasjonsmøte. Min bittelille søster er visst ikke liten lengre, da hun faktisk skal stå som konfirmant nå til søndag. Merker at årene har gått fort. Allerede 7 år siden jeg var konfirmant, og 5 år siden vår bror var. Hvor er årene blitt av egentlig? Er jo nesten så jeg ikke har fått med meg hvor årene har blitt av. Er som om mye av det som har ksjedd er borte, og jeg ikke veit hva jeg har brukt tiden på egentlig. Men nok om tiden. Siden det er mye fokus på konfirmasjonen i disse dager, hadde søster fått beskjed om at hun måtte holde seg unna mamma og pappa når hun komm slik at de fikk gjøre ferdig noe. Så da tok jeg med meg lillesøster opp på festningen for å ta noen bilder, og noen av de ble faktisk ganske så bra. Velger å dele et fåtall av meg bare, da jeg ikke vet om jeg har tillatelse om å dele bildene av min søster. Kan isåfall si at både min søster og min bror er mine private fotografer når jeg måtte ønske det, noe som er ganske kjekt når jeg trenger nye bilder  ♡ 


Bildene er tatt av min søster på 14, og lysredigert av meg. 

Først vil jeg takke for veldig fine kommentarer på mitt forrige innlegg. Varmer å få slike kommentarer. 

 Da var jeg omsider kommet meg opp av senga. Merker at søvnproblemene begynner å slå inn igjen, og jeg ikke får sove godt om nettene. Enten ligger jeg våken hele natta og ikke får sove uansett hvor trøtt jeg er, eller så våkner jeg hver time, halvannen, ser på klokka, og må tvinge meg selv til å sove igjen. Merker jeg blri så utrolig utmattet og sliten av å ha det slik, så er vel kanskje på tide å komme seg til legen og ta seg en prat med henne, å høre hva som kan hjelpe. Er isåfall slitsomt å ikke få en ordentlig god natt søvn. I tillegg så sovner jeg på dagtid. Jeg kan ta en liten bytur på tidlig ettermiddagen, være hjemme igjen til middag i 5 tiden, og rundt 6 er jeg alt sovnet. Slik kan jeg holde på hele dagen, og jeg nærmest på tvinge meg selv til å holde meg våken på kveldstid, så jeg ikke sovner og ødelegger døgnrytmen enda mer. Min kjære fastlege - her kommer jeg med mine problemer. 

Utenom det at jeg er trøtt og sliten og utmattet om dagene, har jeg en stor glede som er kommet tilbake. Jeg tror aldri jeg har vært så gira på å komme igang igjen, komme tilbake til miljøet og kampene, og holde på med det jeg virkelig elsker. Ulempen med å være borte fra dette i 5 år, er at alt er som å være nybegynner, å må starte helt på nytt. Okei, det er kanskje ikke helt sant, men jeg føler meg som en totalt nybegynner som aldri har vært borti dette før. Mon tro man skal bruke sommeren på å trene seg opp og gjøre seg klar til kampen fra og med august av. Jeg er isåfall overlykkelig over å være tilbake i hallen, føler jeg ikke kunne tatt noe bedre valg enn dette ♡  

So happy I am  ♡  This is the right choice for me - I just know it. 
xoxo Chrissie  ♡ 

Jeg føler meg svak. Jeg føler meg utmattet og totalt tom for energi. Jeg føler jeg ikke har stort mere å gi av meg selv. 

De siste ukene føler jeg at jeg har klart meg ganske så bra. Jeg har kommet meg godt ut av bruddet med Stian, og skal innrømme at jeg vet jeg tok det rette valget. Skal jo ikke juge å si at det ikke er trist at det endte slik, men jeg måtte gjøre det som var rett for meg selv. Jeg måtte rett og slett være en så stor egoist at jeg måtte tenke på meg selv. Som sagt, den siste måneden har vært fin, jeg har klart meg veldig bra psykisk og ikke slitt så velidg mye. Fram til de siste dagene. Jeg har begynt å tenke på ting jeg ikke burde tenke på. Tenke på en person jeg ikke burde tenke på. Savne en tid jeg vet jeg ikke vil få oppleve igjen. Savne en, som ikke savner meg tilbake. Dette er tanker jeg ikke vil sitte med, men jeg klarer å bli kvitt de, uansett hvor mye jeg måtte ønske. Jeg merker at i slike stunder savner jeg min kjære bror ekstra mye. Selv om jeg ikke kunne kommunisere med lillebror via språk, så vet jeg at han forstod hva jeg fortalte han, og han viste med sitt blikk, at han forstod meg. Han viste med sine armer at han var der for meg. Bare det å se han smile til meg, gjorde dagen min så mye lettere. Jeg savner det. Savner å se smilet hans, å vite at dagene vil bli bedre. 

Jeg er så lei, og sliten av disse tankene. Jeg er konstant trøtt og sliten, sovner av og på hele tiden, men jeg får aldri en ordentlig god natt søvn. Sover en time her, to timer der, også bråvåkner jeg, ser meg omkring, og kjenner at jeg bare vil la tårene falle. Jeg kjenner jeg vil gi slipp på alt. Jeg sovner igjen til slutt, men bare en time senere ser jeg på klokka igjen. Jeg er lei av å ha det slik. Jeg er lei av å aldri få ordentlig søvn, jeg er lei av å slite med disse tankene, disse bekymringene. " Alt hadde vært så mye lettere om jeg kunne fingere min egen død, og startet helt på nytt, blanke ark, nytt navn, alt nytt ", er dessverre tanker som har surret i hodet på meg. Såklart, jeg kommer jo ikke til å gjøre det, men alt hadde vært så mye lettere om det hadde skjedd. Jeg hadde blitt kvitt alle bekymringene, og kunne startet helt på NYTT. 

Jeg vet jeg har kommet meg ganske langt, med tanke på hvor jeg var i fjor. For bare halvannet år siden, kunne jeg gå under kategorien alkoholiker. Jeg låste meg totalt inne, og alkoholen var min trøst, uten tvil. Og jeg kjenner at det er flere ganger dette året jeg har hatt lyst til å ta fatt i flaska igjen, og drunke problemene på den måten, men jeg vet at det vil gjøre ting værre. Jeg glemmer kanskje der og da, men alt er tilbake igjen når jeg våkner dagen etter og blir edru igjen. Svart på hvit står det skrevet at jeg lider av depresjoner, og at jeg kan være psykisk ustabil. Og jeg innrømmer det. Jeg vil ikke legge skjul på det. Men problemet med at jeg har vært åpen om dette problemet det siste året, er at absolutt alle mener de skal ha et ord med i spillet. Alle skal si sine meninger, alle skal be meg om å skjerpe meg, skaffe meg jobb, komme meg bort fra nav, at jeg er en trygde snylter osv. Ja, jeg innrømmer, jeg er 22 år og går på AAP via nav. Jeg er ikke i stand til å jobbe slik jeg sitter per dags dato. Men kan ikke folk bare la mine problemer være mine? Hvorfor skal aboslutt alle ha noe de skulle sagt, hvorfor skal alle sammen blande seg? Dette er mine problemer, noe jeg selv må jobbe med. Ja - fint at folk bryr seg. men det finnes en grense hvor det går fra å bry seg, til å prøve å kontrollere. Mine foreldre har innsett det siste halvåret at dette er noe jeg må jobbe med, for meg selv, sammen med psykologen. De har sluttet å mase, sluttet å prøve å kontrollere. Hvorfor kan ikke andre gjøre det samme?  La meg bli frisk i mitt eget tempo. La meg ta den tiden jeg måtte trenge, istedefor å pushe og pushe. Jo mer jeg blir pushet og jo mer jeg blir mast på, jo lengre tid vil det ta for meg å faktisk bli friskmeldt igjen. Jeg er lei, jeg er sliten, jeg er utmattet. Og av alt, jeg har aldri følt meg så alene som jeg føler meg for tiden. Selv om jeg har mennesker rundt meg, så føler jeg meg totalt alene. Innestengt. Utelatt. Utenforstående. 



 

Er det en sang, jeg virkelig har fått sansen for i det siste, så er det Kelly Clarkson's - A moment like this. 
Den får meg til å tenke tilbake på gamle stunder, som jeg savner og gjerne skulle fått tilbake.
Den er rett og slett bare elsk for mine øre ♥ 

Stian, min engel - 19.04.1992 - 10.09.2010 ♥

Min kjære engel, storesøster elsker deg, savner deg og holder deg nærmest sitt hjerte til enhver tid ♥ 

Jeg vet det nå er ganske så lenge siden jeg har skrevet, og oppdatert dere på hva som skjer. 

Jeg har rett og slett ikke orket å ta meg tid til bloggen de siste ukene. Det har vært godt å la den ligge, og komme seg etter ting som har skjedd. Bruddet med Stian var ikke ganske pent, og jeg har tenkt veldig mye på den gutten siden det ble slutt. Jeg har jo såklart savnet han, men jeg vet at det var til begges beste at det endte. Jeg har det isåfall bedre med meg selv nå, 3 uker etter bruddet, og klarer endelig å tenke klart igjen. Den siste uka nå har jeg vært i Asker hos min vakreste Madde, som jeg elsker så utrolig høyt ♥ Madde er en av de vakreste, nydeligste og herligste jentene som eksisterer, og jeg er overlykkelig å få lov til å ha henne som en av mine beste venninner. Har også vært hos min gode kompis Robert (møkkamann) et par dager, før jeg reiste hjem igjen igår. Nå skal jeg faktisk være i Trondheim og hjemme med familien og venner i 3 uker, før jeg nok en gang reiser nedover. Denne gangen er vi 13-14 stykker som reiser til København med DFDS, så kan vel si at det blir litt av en fylletur. 

Jeg er har også bestemt meg for å prøve meg med bowlingen igjen. Er jo nå gått 5 år siden jeg spilte på profesjonelt nivå, 5 år siden jeg sluttet i klubben og la karrieren på hylla. Nå derimot, er gnisten kommet tilbake, og jeg føler det er på tide å prøve seg igjen. Så idag tok jeg kula fatt, og var i hallen med min kjære lillesøster, som spiller i samme klubb. Kan ikke akkurat skryte på meg at nivået mitt er like høyt som det var da jeg sluttet, men skal nok klare å komme meg på samme nivå igjen vet jeg. Har isåfall bestemt meg for å gi det en ny sjanse, og hittil så jeg er fult klar for å sette igang igjen. Det som er litt mer gøy nå, er at både min mor og lillesøster spiller. De begynte par år etter jeg sluttet, så er litt ekstra moro. I tillegg så har jeg jo fått vite at vår kjære trener har savnet meg, så tror nok hun også blir glad for å få meg tilbake på laget. Men nå skal jeg avslutte, og komme meg ut i sola og nyte varmen her hjemme. Ha fortsatt en fin søndag alle sammen ♥



 

Hele dagen idag kjennes så tung og vanskelig. 

19.april.1992 ble min kjære solstråle Stian født. Den mest nydeligste babyen jeg ever hadde sett. Bare 2 år yngre enn meg, og jeg gledet meg veldig til å få en bror jeg kunne leke mye med når vi var mindre. Bare 6 år etter, var han lenket i rullestol, og sykdommen hans ble bekreftet. Aleksanders Sykdom. Tårene triller nedover kinnene mine idag. Tanken på at denne vakreste solstrålen på denne jord, ikke er blandt oss lengre, gjør vondt. Han fikk bare 18 år. 18 år virkelig lite for alle andre, men for oss, var det en livstid. Han skulle jo egentlig ikke bli med enn 8-10 år gammel, og at han da klarte å passere 18, han klarte å bli myndig, smake sin første øl, er utrolig stort for oss. Han fikk gjennomført sin konfirmasjon i 2007, han fikk oppleve så utrolig mye, på den korte tide han levde. Når jeg tenker tilbake på denne gutten, og alt han har gitt meg, så kjenner jeg savnet bare mer. Savner etter å ha lillebror rundt meg, er stort. Savnet å ha alle hjelpeapparatene i leiligheten, er til og med et savn, nettopp fordi disse definerte Stian og hans sykdom. Det er mange av dere som ikke vet om alle de store problemene mine, men Stian var den som fikk meg gjennom alt. Tanken på han, hjalp meg opp fra gjørma, og inn i livet igjen. De gangene jeg ville ende livet mitt, var det tankene av lillebror, som fikk meg til å innse hvor idiot jeg var. Stian er min solstråle, min eneste ene. Han er her kanskje ikke fysisk lengre, men minnene, og tankene er fortsatt det som betyr mest for meg. Stian hjelper meg fortsatt opp fra gjørma på tunge dager, bare fra den andre siden. Gratulerer med 20 årsdagen, Stian, min elskede. Storesøster elsker deg av hele sitt hjerte ♥ 

 

Det har nå gått en stund siden jeg har skrevet et ordentlig innlegg, og alt har sin grunn. 

Tirsdag for en uke siden, endte forholdet til meg og Stian. Hva som er grunnen er noe jeg ikke vil nevne her. Eneste jeg kan si er vel at jeg ikke har spesielt med interesse for å ha noe kontakt med han, ikke i starten nå isåfall. Og i tillegg har han da kommet med beskyldninger mot meg, som jeg reagerer veldig på, som er skuffende og sårende, noe som igjen fortsterker mitt syn på å ha noe kontakt med han.  

Der har dere nå grunnen til hvorfor jeg har vært borte den siste uka. Dette var et utrolig vanskelig valg for meg, jeg har ikke snakket om situasjonen til noen. Klart, folk har spurt osv, men alt fra min side er ikke kommet ut, nettopp fordi jeg mener egentlig ingen har noe med det å gjøre. Jeg har sittet å tenkt og tenkt de siste dagene, for å finne ut om det var et rett valg, noe jeg nå har funnet ut at det var. Så pga denne situasjonen har jeg valgt å trekke meg litt unna, både bloggen, internett og alt generelt, for å få denne tiden for meg selv, slik at jeg kan komme sterkere tilbake. 

Da skal det nå sies at den nye fanpagen på facebook er oppe og går. 
Klikk på deg inn HER, så kommer du til siden, og kan like pagen om du vil :o)